Kommunaløkonomiske virkninger er virkninger som kan registreres i kommunens regnskap. Disse effektene omfatter blant annet eiendomsskatt (inntekt), utbygging av infrastruktur der noe kan dekkes gjennom brukerbetaling (f.eks. vann, avløp og renovasjon, byggesak), mens andre tilbud, som veger, løyper, stier, bredbånd, etc. samt kommunale tjenestetilbud innenfor bl.a. omsorg og sikkerhet, finansieres av fellesskapet gjennom skatter.

Borge et al (2015, 2017) analyserer hvordan hyttekommunenes økonomi påvirkes av hyttebygging. Analysen inkluderer utgifter knyttet til hjemmetjeneste, primærhelsetjeneste og tekniske tjenester, og inntekter i form av skatteinntekter og lokal verdiskaping. Gjennomsnittsbetraktninger antyder at hyttebygging gir netto gevinst for lokalsamfunnet i den forstand at kommunens skatteinntekter og innbyggernes inntekt (etter skatt) øker mer enn utgiftene. Dette gjelder ikke nødvendigvis i enkeltkommuner, ettersom det ikke er undersøkt. Eiendomsskatt på hytter er imidlertid en forutsetning for at en slik ren kommunaløkonomisk analyse skal komme fordelaktig ut. Den økonomiske modellen for beregning av inntekter og utgifter er dessverre lite anvendelig.

Inntekter fra eiendomsskatten er inntekter til fri disposisjon for kommunene, slik at en stor andel fritidsboliger med høy standard og verdi vil øke inntektspotensialet på en inntektspost som er gunstig for kommunen. Overvåg og Teigen (2017) anbefalte at kommuner som innfører eiendomsskatt på fritidshus må informere om hva fritidshuseierne får igjen for pengene. Mange fritidshuseiere er ikke klar over at de påfører kommunene økte krav til tjenesteutbygging og andre infrastrukturtiltak. Kommunene bør også tenke gjennom og kunne grunngi at det er en rimelig sammenheng mellom skatt og ytelser.

En masteravhandling fra 2018 (Vo og Westli) undersøker hvorvidt kommunene har lik eiendomsskatt på fritidsboliger og helårsboliger, sett i forhold til boligens omsetningsverdi. Fritidsboliger i Ringebu og Sigdal takseres signifikant høyere enn helårsboliger, sammenlignet med oppnådd salgssum ved fritt salg. Som fritidsboligeier betaler man sammen med helårsboligeiere eiendomsskatt og kommunale avgifter til kommunen hvor boligen ligger. Analysen avdekker også at gebyrer for vann og avløp overstiger selvkostprinsippet i Ringebu.

Det arbeides nå flere steder med å etablere formaliserte samarbeidsutvalg mellom kommunale myndigheter og fritidsboligeiersammenslutninger for å ivareta det gjensidige informasjonsbehovet.

I Hol kommune står fritidsboliger for 25 % av kommunens totale eiendomsskatte­inntekter. I Ringebu og Sigdal utgjør eiendomsskatteinntektene fra fritidsboliger henholdsvis 70 % og 80 % av de totale skatteinntektene. Disse tallene er også et resultat av forholdet mellom antall helårs- og fritidsboliger, og er vanskelig å vurdere isolert sett. At kommunen man ønsker å klage på representerer anbefalt klagemyndighet, kan være uheldig for borgernes rettssikkerhet.

Kommunene har på den andre siden utgifter knyttet til fritidsboliger i form av legevakt, pleie- og omsorgstjenester, beredskap, infrastruktur (vei, bredbånd mv.), planlegging etc. Ellingsen et al (2010) har analysert mulige effekter av fritidsboliger for pleie- og omsorgssektoren, en tjeneste som er lovregulert og skal gi alle som oppholder seg i kommunen den samme tjenesten. Foreløpig er dette lite problematisk og kommunene har god oversikt over antall pasienter. Et flertall av kommuner ønsker seg likevel en refusjonsordning fra pasientens folkeregistrerte bostedskommune.

Det er p.t. få referanser på fritidsboligers virkning på kommunaløkonomiske forhold, og det systematiserte kunnskapsgrunnlaget er altså fortsatt tynt når det gjelder kommunaløkonomiske effekter av fritidsboligbygging. Det finnes ingen rapporter som angår sikkerhet og beredskap i kommuner med mange fritidsboliger. Det er forhold som ble aksentuert i forbindelse med pandemien, særlig i kommuner med mange fritidsboliger, og som resulterte i «hytteforbudet».

Heller ikke når det gjelder forholdet mellom kommuner, grunneiere og utbyggere finner vi systematiserte studier eller analyser.

Hvem skal betale for ikke-betalbare tilbud?

Med tanke på kommunenes nærings- og stedsutvikling og attraktivitet både på kort og lengre sikt er det viktig å ha gode løsninger for drift og finansiering av fellesgoder.

Fritidsbeboere har ulike motiver når de oppsøker fritidsboligen og området den ligger i. Når fritidsboliger bygges er det en forutsetning at det finnes tilbud som er, eller som gjør området, attraktivt for potensielle fritidsboligeiere. I motsetning til turister er fritidsbeboere gjengangere i sitt område. Det forutsetter at aktiviteter og tilbud må være aktuelle å bruke mer enn én gang. Det tilsier at ulike typer ferdighetsbaserte tilbud, for eksempel skiløyper, golfbaner, turstier, sykkeltraseer, o.l. er attraktive tilbud. Derimot vil f.eks. cruiseturister, med korte opphold og lite gjenbesøk, være tiltrukket av tilbud som innbyr til å «se på», type museer, monument, «steder», osv., men er aktiviteter som ikke frister fritidsbeboere til gjentagende og mange besøk.

Uansett, et dilemma er at mange av de tilbudene som på den ene sida er en forutsetning for at et område med fritidsboliger skal opprettholde konkurranseposisjon og være attraktivt på lengre sikt, er på den andre sida tilbud det ikke kan kreves brukerbetaling for, det vil si det som vi omtaler som fellesgoder.

På «gamle turiststeder» dominert av kommersielle overnattingsbedrifter var det disse som finansierte og drev slike tilbud. Det var en forutsetning får å få betalende gjester i sengene og matsalen, og slik sett en nødvendig utgift for også å få inntekter. Slik er det ikke når det gjelder fritidsboliger, der er disse forholdene i stor grad frikoplet fra hverandre. Begynnelsen kan være gode tilbud som drives av kommune for lokalbefolkning eller kommersielle reiselivsbedrifter som driver for egne gjester, men som etter hvert også brukes av en stadig større fritidsbefolkning.

Det er derfor ofte knyttet uklarhet til både hvem som skal ha ansvar for utvikling av slike ikke-betalbare tilbud og hvordan de så skal finansieres. Kommuner har mulighet til å knytte både rekkefølgebestemmelser, utbyggingsavtaler og andre krav til reguleringsplaner, men det er ikke kjent i hvilken grad det faktisk gjøres. Det ser imidlertid ut til å foregå utvikling av tilbud som i større grad er avhengig av en infrastruktur som det kan tas betaling for, også på ferdighetssiden. På alpindestinasjoner har det lenge vært tatt betaling for turen opp, mens gjesten har betalt for turen ned. Det samme ser vi nå når det gjelder f.eks. sykling.

Omsetningsavgift kan for eksempel betraktes som en indirekte brukerfinansiering av et slik fellesgode (Jacobsen og Iversen 2019; Åseød 2016). Sandnes et al 2013 trekker to konklusjoner fra diskusjonen om løsningsmodell på fellesgodeproblemet. For det første er det de økonomiske verdiene som skapes i reiselivsnæringen som til syvende og sist må finansiere fellesgodene (og dermed bidra til å skape enda større verdier) – uansett om det er myndigheter eller bedrifter som formelt sett står for betalingen. Det hevdes at en form for i kombinasjon med utbyggingsavtaler trolig den mest fornuftige finansieringsformen fordi en slik modell vil sikre et rimelig samsvar mellom hvem som nyter godt av fellesgodene på reisemålet og hvem som betaler for disse godene. En slik avgift kan dessuten fremstå som resultatbasert for fellesgodeprodusenten; jo bedre fellesgodeproduksjon, desto større omsetning, og dermed desto mer penger til fellesgoder.

Referansene brukt på denne siden finner du her

Sist oppdatert 15.09.21