SIDEN ER ET FØRSTE UTKAST

Kommunaløkonomiske virkninger omfatter blant annet eiendomsskatt (inntekt), utbygging av infrastruktur som veg, vann, avløp (kostnader som skal dekkes inn via selvkostprinsippet), løyper, stier, bredbånd, etc. samt kommunale tjenestetilbud innenfor bl.a. omsorg og sikkerhet.

Borge et al (2015, 2017) analyserer hvordan hyttekommunenes økonomi påvirkes av hyttebygging. Analysen inkluderer utgifter knyttet til hjemmetjeneste, primærhelsetjeneste og tekniske tjenester, og inntekter i form av skatteinntekter og lokal verdiskaping. Anslag tyder på at hyttebygging gir netto gevinst for lokalsamfunnet i den forstand at kommunens skatteinntekter og innbyggernes inntekt (etter skatt) øker mer enn utgiftene. Eiendomsskatt på hytter er imidlertid en forutsetning for at en ren kommunaløkonomisk analyse skal komme fordelaktig ut. Den økonomiske modellen for beregning av inntekter og utgifter er dessverre lite anvendelig.

Inntekter fra eiendomsskatten er inntekter til fri disposisjon for kommunene, slik at en stor andel fritidsboliger med høy standard og verdi vil øke inntektspotensialet på en inntektspost som er gunstig for kommunen. Overvåg og Teigen (2017) anbefalte at kommuner som innfører eiendomsskatt på fritidshus må informere om hva fritidshuseierne får igjen for pengene. Mange fritidshuseiere er ikke klar over at de påfører kommunene økte krav til tjenesteutbygging. Kommunene bør også tenke gjennom og kunne grunngi at det er en rimelig sammenheng mellom skatt og ytelser.

En masteravhandling fra 2018 (Vo og Westli) undersøker hvorvidt kommunene har lik eiendomsskatt på fritidsboliger og helårsboliger, sett i forhold til boligens omsetningsverdi. Fritidsboliger i Ringebu og Sigdal takseres signifikant høyere enn helårsboliger, sammenlignet med oppnådd vederlagsverdi ved fritt salg. Som fritidsboligeier betaler man på lik linje med helårsboligeiere eiendomsskatt og kommunale avgifter til kommunen hvor boligen ligger, men har kun stemmerett ved kommunevalg der man er registrert bosatt. Det arbeides nå flere steder med å etablere formaliserte samarbeidsutvalg mellom kommunale myndigheter og fritidsboligeiersammenslutninger for å ivareta det gjensidige informasjonsbehovet.  Analysen avdekker også at gebyrer for vann og avløp overstiger selvkostprinsippet i Ringebu. Analysen avdekker at fritidsboliger i Hol står for 25 % av kommunens totale eiendomsskatteinntekter. I Ringebu og Sigdal utgjør eiendomsskatteinntektene fra fritidsboliger henholdsvis 70 % og 80 % av de totale skatteinntektene. At kommunen man ønsker å klage på representerer anbefalt klagemyndighet, kan være uheldig for borgernes rettssikkerhet.

Kommunene har på den andre siden utgifter knyttet til fritidsboliger i form av legevakt, pleie- og omsorgstjenester, beredskap, infrastruktur (VAR tjenester, vei, bredbånd mv.), planlegging etc. Infrastrukturtjenester skal leveres til selvkost.  Ellingsen et al (2010) har analysert mulige effekter av fritidsboliger for pleie- og omsorgssektoren, en tjeneste som er lovregulert og skal gi alle som oppholder seg i kommunen den samme tjenesten. Det kommer frem at enn så lenge er det lite problematisk og kommunene har god oversikt over antall pasienter, men et flertall av kommuner ønsker seg en refusjonsordning fra kommunen hvor personen er folkeregistrert.

Det er p.t. veldig få referanser på fritidsboligers virkning på kommunaløkonomiske forhold og det systematiserte kunnskapsgrunnlaget er fortsatt veldig tynt når det gjelder kommunaløkonomiske effekter av fritidsboligbygging. Det finnes ingen rapporter som angår sikkerhet og beredskap, noe som ble aksentuert av reaksjoner på pandemien. Dette gjelder også for forholdet mellom kommuner, grunneiere og utbyggere.

Hvem skal betale for ikke-betalbare tilbud?

Med tanke på kommunenes attraktivitet, nærings- og stedsutvikling er løsningsmodeller for fellesgoder viktige tiltak.

Når fritidsboliger bygges er det en forutsetning at det finnes tilbud som gjør området attraktivt for potensielle fritidsboligeiere. Fritidsbeboere er gjengangere i sitt område og aktiviteter må være tilpasset gjenbruk, og omfatter som regel ulike typer ferdighetsbaserte tilbud, for eksempel skiløyper, golfbaner, turstier, o.l. i motsetning til museer og tilbud som ikke er egnet til bruk/besøk mange ganger. Uansett, et dilemma er at mange av de tilbudene som på den ene sida er en forutsetning for at området skal opprettholde konkurranseposisjon og være attraktivt, er på den andre sida tilbud det  ikke kan kreves brukerbetaling for, det som vi mener med fellesgoder.

Det er ofte knyttet uklarhet til både hvem som skal ha ansvar for slike og hvordan de så skal finansieres. Kommuner har mulighet til å knytte både rekkefølgebetstemmelser, utbyggingsavtaler og andre krav til reguleringsplaner, men det er ikke kjent i hvilken grad det faktisk gjøres.

Omsetningsavgift kan for eksempel betraktes som en indirekte brukerfinansiering av et slik fellesgode (Jacobsen og Iversen 2019; Åseød 2016). Sandnes et al 2013 trekker to konklusjoner fra diskusjonen om løsningsmodell på fellesgodeproblemet. For det første er det de økonomiske verdiene som skapes i reiselivsnæringen som til syvende og sist må finansiere fellesgodene (og dermed bidra til å skape enda større verdier) – uansett om det er myndigheter eller bedrifter som formelt sett står for betalingen. Det hevdes at en form for avgift på omsetning eller verdiskaping i kombinasjon med utbyggeravtaler trolig den mest fornuftige finansieringsformen fordi en slik modell vil sikre et rimelig samsvar mellom hvem som nyter godt av fellesgodene på reisemålet og hvem som betaler for disse godene. En slik avgift kan dessuten fremstå som resultatbasert for fellesgodeprodusenten; jo bedre fellesgodeproduksjon, desto større omsetning, og dermed desto mer penger til fellesgoder.

Referansene brukt på denne siden finner du her