Spørsmål i forhold til fortetting, plan- og bygningslov, andre lover og de privatrettslige sider er et tema som kan være konfliktfylt. Både når det gjelder forholdet mellom eiere av fritidsboliger og deres forhold til andre og det miljøet de har fritidsbolig i. Dette vil trolig øke i framtiden og kanskje vil økt forskning utfra det privatrettslige være aktuelt. I den forbindelse er det interessant at begrepet fortetting, som har tradisjon fra byplanlegging, brukes som begrep og grep for å bygge tettere i fritidsboligområdene, hvor nærhet til natur er en viktig grunn til at det bygges. 

Nessen (2010:iv) har i sin mastergradsoppgave ett på hvordan htteeiere konstrueres i lokale stedsnarrativ og hvordan dette igjen påvirker lokalbefolkningnes forhold til sitt hjemsted (Rjukan) og bygdene rundt.  Hun finner at: «A change within the regions brought about a change from industry to tourism altering the region’s «image», and thus the region’s spatial role resulted in a change in the regional consciousness of local people in Tinn. Locals now see Rjukan and the surrounding villages in a new light and through new narratives, which also includes the encounter with the secondhome owners.»  

Farstad (2015) tar i sin doktorgradsavhandling opp temaet; «Hytteeierne og bygda; interesser, moral og vern av lokale ressurser. Hovedmålet med avhandlingen er å bidra med kunnskap som kan benyttes til å dempe de spenningene som gjerne oppstår mellom berørte parter i denne sammenheng. I tråd med dette utforsker avhandlingen grunnlaget for konflikt så vel som fravær av konflikt i rurale hyttekommuner. Avhandlingen baserer seg på fire artikler, og det samlede datamaterialet består av samtaleintervjuer med henholdsvis 25 fastboende og 23 hytteeiere i fire norske kommuner med relativt høy andel hytter. 

Avhandlingen opponerer mot en eksisterende forståelse i hytteforskningslitteraturen om at hytteeiere og fastboende ofte er i konflikt med hverandre fordi de har motstridende interesser når det gjelder utviklingen av rurale områder. I stedet demonstreres det her hvordan hytteeiere og fastboende i all hovedsak er interessert i det samme: De ønsker å bevare den rurale idyllen i sitt eget nærområde, samtidig som de generelt sett er åpne for videre utvikling i kommunen for øvrig.  

Lokale ressurser

Hvem skal betale for hva?

Avhandlingen indikerer at hytteeiernes innvirkning på lokale ressurser er essensiell for hvorvidt fastboende unner hytteeierne en god posisjon eller ikke i vertskommunen. Hytteeiere, med sine krav, oppfattes som en byrde så fremt de ikke bidrar til å imøtekomme noen av vertsamfunnets behov i tilstrekkelig grad. Hvis de derimot anses å tilføre vertskommunen ettertraktede ressurser, synes prinsippet om resiprositet å gjøre seg gjeldende blant fastboende, og toleransen ovenfor hytteeierne høynes betraktelig. 

Avhandlingen påpeker samtidig at fastboende sine forståelser av hytteeierne som byrde eller ressurs i stor grad ser ut til å avhenge av den stedlige kontekstens materielle form: Vare- og tjenestetilbudet, infrastruktur og hyttenes lokalisering vil være avgjørende for om hytteeierne bidrar økonomisk til lokalsamfunnet, og dermed for om de oppfattes som redelige eller som parasitter. Videre, i fraflytningstruede lokalsamfunn vil geografisk lokalisering, infrastruktur samt grunnlaget for ny næringsutvikling ha betydning for hvorvidt disse lokalsamfunnene oppfattes som attraktive for ny-tilflytting, og dermed for om hytteeierne på stedet oppfattes som en sosial ressurs eller som en dårlig erstatning for et bedre alternativ. 

Avhandlingen utforsker også hytteeiernes egne perspektiver på hva som bør være deres posisjon i vertskommunen. Begge de mest ekstreme perspektivene (det ydmyke perspektivet og det belønningsinnkrevende perspektivet) synes å basere seg på en oppfatning av den rurale vertskommunen som svak og avhengig av hytteeiernes tilstedeværelse og videre handlinger. Dette bildet av bygda virker imidlertid å kunne være relativt frikoblet fra den faktiske situasjonen som preger stedet. Hytteeiernes forventninger til vertskommunen synes primært å avhenge av enkeltindividets moralske disposisjoner, men likevel ser det ut til at visse grep som gjøres lokalt i mer eller mindre grad kan forsterke allerede eksisterende perspektiver. 

I tillegg til økt innsikt i hytteeieres og fastboende sine perspektiver og den praktisk anvendelige kunnskapen som tilbys, synes avhandlingen med sine sosiologiske analyser å utfordre opptil flere rådende oppfatninger i forskningslitteraturen på hyttefenomenet. 

Kan hytteeiere bidra?

Syversen (2016) har i sin masteroppgave undersøkt hvordan aktørene på Venabygdsfjellet med sin kunnskap og perspektiver på landskap kan bidra til en utvikling som kan ivareta og styrke områdets særpreg og funksjonalitet. Dette inkluderer hvordan aktørene opplever landskapets særpreg, og til slutt hvordan de opplever landskapets tålegrenser. Resultatet viser at aktørene på Venabygdsfjellet har stor stedstilhørlighet til fjellområdet sitt, og at fjellet representerer ulike funksjoner for ulike brukere. Knyttet til aktørenes ‘sense of place’ viser resultatet at aktørene både har kunnskap og stort engasjement til stedet.  

Aktørene er stolte av området sitt og har ingen sterke negative holdninger til økt turisme. Hytteutbygging og turistdestinasjonssatsing har satt preg på landskapet på Venabygdsfjellet, og det er delte meninger om hva landskapet egentlig tåler av utbygging. Resultatet viser at den toleransen er knyttet til grad av stedstilknytning, og er knyttet til sosiale tålegrenser om bruken i landskapet.  

Resultatet viser også at det er delte meninger om hensynet til villreinen knyttet til utbygging og utvikling av tilbud i fjellet. Å jobbe for at landskapsverdier og stedets særpreg opprettholdes er essensielt for en bærekraftig utvikling av Venabygdsfjellet. Det kan være hensiktsmessig å forankre taus kunnskap om landskapet i plandokumenter i forbindelse med utviklingsprosesser i kommunal forvaltning, og inkludere aktører i kartleggingsprosesser. Fokuset til lokale og regional forvaltning har dreiet seg om hensyn til villreinen og forholder seg i stor grad til Regional plan for Rondane og Sølnkletten når det kommer til vurdering av landskapskonsekvenser. Forankring av taus kunnskap om landskapets særpreg og funksjonalitet gjennom kartlegging vil kunne bidra til å styrke samarbeidet mellom aktørene og den kommunikasjonsmessige planleggingen. 

«Regimenes slagmark» – privatrettslige forhold 

Haugset (2011) fant i sin studie i Verran at lover og regler i utmarksforvaltningen ikke alltid er like godt avstemt med hva hytteeierne mener er riktig bruk av utmarka. Når disse oppfatningene bryter med formelle reguleringer av utmarksbruk og forvaltning, brukes flere strategier for å håndtere disse bruddsonene. Strategiene spenner fra lydig tilpasning til lovene til aktive brudd på føringer fra formelle institusjoner for å kunne etterleve egne preferanser og de uformelle normene i lokalsamfunnet. Hytteeierne i studien forholder seg aktivt og strategisk til lover, regler og forskrifter, og både egeninteresser og sosiale normer er med på å styre handlinger, valg og tilpasninger. I enkelte tilfeller får formelle reguleringer den effekten som var intensjonen, mens en i andre tilfeller kan se både aktiv motstand, uthuling og selektive tolkninger av regelverket som undergraver den planlagte virkningen av de formelle institusjonene. Studien indikerer også at godt innarbeidede, historisk og sosialt forankrede institusjoner som bygdeallmenninger kan spille en rolle når det kommer til formelle institusjoners legitimitet og mottakelse i lokalsamfunnet, selv om de ikke nødvendigvis er juridisk gyldige i dag. Et rent formelt utgangspunkt er derfor ikke alltid tilstrekkelig for å designe gode institusjoner som skal regulere bruken av utmarka. En må i tillegg ta aktørenes oppfatninger og eventuelle uformelle institusjoner eller sosiale normer med i betraktning. Hvis ikke, kan virkningen av lover og regler bli en annen enn forventet i enkelte tilfeller. Studien som foreligger her, gir ikke empirisk grunnlag for å gjøre slutninger om når en kan forvente at de ulike strategiene blir brukt i forhold til formelle institusjoner. Dette kan imidlertid være et aktuelt og interessant tema for videre undersøkelser. 

Kommunenes rolle

Trommestad (2015) sin masteroppgave tar opp utfordringer ved fortetting i hytteområder, særlig privatrettslige utfordringer og virkemidler i gjennomføringsfasen. Dette inkluderer hvilken rolle kommunen kan spille i slike sammenhenger.  

I sin masteroppgave fra NMBU undersøker Nystuen (2014) hvordan jordskifteretten behandler hytteeiere i forbindelse med bruksordningssaker av veg etter jordskiftelovens § 2 bokstav C. Hun fant at det var ulik praksis mellom de ulike jordskiftedomstolene mht å involvere hytteeiere. Dette reiser spørsmål av både prosessuell og materiell art, hvilket forfatteren diskuterer. Hun finner at ulike løsninger diskuteres i mindre grad enn ønsket. Blant konklusjonene er om løsningene der en stor og viktig brukergruppe utelates kan sies å være en bruksordning i jordskifteloven ånd og bokstav.  

Fedreheim og Sandberg (2008) viser i sin artikkel hvordan samfunnsutviklingen, herunder utbyggingen av fritidshus, skaper problemer i forhold til allemannsretten og utfordringer for friluftsloven. Arnesen, Kvamme og Skjeggedal (2018) diskuterer det samme temaet, bl.a. i kapittelet «Fritidsboligene og fri ferdsel: Stengsel, hinder, opplevede landskapskvaliteter»» og utvikler i den forbindelse ulike prinsipielle skisser over dette.  

Ellingsen og Arnesen (2018) er et innspill til ny veileder for fritidsbebyggelse og de gjennomgår der ulike eksisterende lovverk, som plan- og bygningsloven, jordloven og deler av odelsloven.   

Den økte fortettingen i mange hytteområder kan etter vårt syn bidra til mer konflikter knyttet til bruk og ha paralleller til situasjonen i strandsona. Erfaring fra forskning i den typen områder, bl.a. i forhold til privatlivets fred (Wold, Vistad og Skår, 2012) kan bidra til å kaste lys over problematikken, i andre typer områder, og bidra til å forhindre og redusere konflikter.  

Ferdsel i utmarka

Johannessen (2015) sin masteroppgave analyserer hvordan hensynet til naturmangfold og friluftsliv, herunder hytteeiere, vurderes ved kommunal planlegging av snøscooterløyper. Resultatene viser at det er forskjeller kommunene imellom og at kommuner i Sør-Norge er opptatt av å legge traseene utenom hytteområdene. Videre at veiledningsmateriale som skal gi kommunene føringer og anbefalinger for hvordan støy skal behandles i planleggingen er i dag (2015) ikke tilgjengelig. Dette begrenser kommunenes evne til å beregne løypens influensområde og resultatene viser ulik vurdering av hva som regnes som løypens influensområde.  

Vistad m.fl. (2020) viser at økt motorisert ferdsel i utmark har et klart konfliktpotensial. De gjennomførte en nasjonal kartlegging og nærmere studier i For Tydal og Trysil. Der har de hatt særlig fokus på de kommunale prosessene, oppfølging av juridiske krav om ‘hensyn’ og ‘begrensninger’, faglig kunnskapsgrunnlag, høringsinnspill, innsigelser/klager og ev. lokal løyperevisjon. Studiene der viser at en kan etablere løyper uten å utløse store konflikter. Spørreundersøkelsen i Trysil og Tydal viser tydelig aksept for at det er etablert skuterløyper, særlig blant innbyggerne, men også for en stor andel av hytteeierne. Men det er en like tydelig deling i synet på om løypenettet bør utvides; de fleste innbyggerne er for, de flest hytteeierne imot. 

Referansene brukt på denne siden finner du her

SIST OPPDATERT 01.06.21