Spørsmål knyttet til fritidsboliger og fortetting, privatrett, plan- og bygningsloven, friluftsloven etc. kan ofte være både konfliktfylte og kontroversielle. 

Over tid har det kommet fram en rekke konflikter mellom ulike aktører som har interesser i områder med fritidsboliger. Slike konflikter ser ut til å øke i takt med økende grade av modernisering (f.eks. ønsker om brøyting av veier i hytteområder og utbygging av annen infrastruktur) og satsningen på fortetting i fritidsboligområder. Sistnevnte er noe vi i økende grad ser at det legges vekt på i blant annet regionale planer, for å redusere utbyggingspresset på naturen. Fedreheim og Sandberg (2008) viser i sin artikkel?hvordan samfunnsutviklingen, herunder utbyggingen av fritidshus, skaper problemer i forhold til allemannsretten og utfordringer for friluftsloven. 

Det kan imidlertid stilles spørsmål ved i hvor stor grad en ser planvedtak på ulike nivå i sammenheng med hverandre og i hvilken grad konsekvenser av dette hensyntas i den faktiske planleggingen og i implementeringen av planer. Dette spørsmålet blir også diskutert av Arnesen, Kvamme og Skjeggedal (2018) som konstaterer at arealbruken i fjell og utmark reguleres i det som ofte kalles «Regimenes slagmark» dvs. i skjæringspunktet mellom mange ulike lover (bl.a. plan- og bygningsloven og friluftsloven). Forfatterne legger derfor vekt på viktigheten av å se arealbruken i områder med mye fritidsboliger i en større sammenheng og ut fra et helhetlig perspektiv. Dette er spesielt viktig i fritidsboligområder som strekker seg på tvers av kommunegrenser, selv om forfatterne påpeker at det er viktig at det gjøres vurderinger ut fra de konkrete lokale forholdene (Arnesen, 2015), ettersom lokale forhold har påvirkning på hvilken type konflikter som oppstår. På denne siden tar vi for oss noen av konfliktene som typisk oppstår i tilknytning til fritidsboliger. Konflikter knyttet til villreinsområder er behandlet separat på en egen side (LINK til villreinsidene)SETT INN

Konflikter i strandsonen 

Den økte fortettingen i mange hytteområder kan etter vårt syn bidra til mer konflikter knyttet til bruk og ha paralleller til situasjonen i strandsonen, som er et område der en gjennom mange år har hatt konflikter omkring arealbruk og fritidsboliger. Erfaring fra forskning i den typen områder, bl.a. knyttet til problemstillinger rundt privatlivets fred (Wold,Vistad og Skår, 2012) kan bidra til å kaste lys over problematikken i andre typer områder og bidra til å redusere og forhindre konflikter. Denne typen forskning kan også være spesielt relevant for å belyse utfordringer og forskningsbehov i tilknytning til utbygging ved elver og vann i fjellområder. 

Stokke m.fl. (2009) fant, i sin casestudie av Tvedestrand og Hvaler, at det foregår en «bit-for-bit» nedbygging av de landnære sjøområdene og at mye av denne nedbyggingen er knyttet til fritidsbebyggelse. Forfatterne mener at plan- og bygningsloven i større grad kan brukes til å regulere dette. 

Wold, Vistad og Skår (2012) undersøkte allmennhetens bruk og opplevelse av tilgang til strandsonen, samt beskyttelse av privatlivets fred for beboere (inkludert fritidsboligeiere) i strandsonen. Undersøkelsene viste at respondentene i caseområdet Saltnes opplevde konfliktnivået i strandsonen som under middels høyt, selv om «ikke-strandkantbeboere» opplevde konfliktnivået som noe høyere enn strandkantbeboere (inkludert fritidsboligeiere). I rapporten blir videre respondentene presentert for flere mulige forvaltningstiltak knyttet til ferdsel i strandsonen. Ikke overraskende er det forskjell mellom lokalbefolkningen og fritidsboligeiernes holdninger til disse tiltakene. Noe som ser ut til å ha sammenheng med motivasjon: De som ikke har bolig/fritidsbolig i strandkanten er mer positive til tiltak som fremmer allmenn ferdsel enn de som har bolig/fritidsbolig i strandkanten. Mens det motsatte gjelder for tiltak som bedre sikrer privatlivets fred rundt boliger og hytter. Videre lokalbefolkningen mer positive til tiltak som fremmer allmenn ferdsel enn fritidsboligeierne. Likevel ser det ut til at det er to tiltak for å redusere konflikt knyttet til tilgang til strandsonen som både ikke-eiere og (fritids-)boligeiere kan enes om: informasjonsskilt og enkel rutemerking. Som ifølge forfatterne «synes å imøtekomme «alles interesser»» (Wold m.fl. 2012:4). Noe som kan peke på at informasjonsskilt og rutemerking som potensielle forvaltningstiltak som kan bidra til å redusere tilgangskonflikter også i andre typer vassdrag.  

Motorisert ferdsel i utmark 

Vistad m.fl. (2020) viser i sin nasjonale kartlegging at økt motorisert ferdsel i utmark har et klart konfliktpotensial. Ved å se nærmere på Tydal og Trysil kommune som case kommuner viser de likevel at det er mulig å etablere snøskuterløyper uten å utløse store konflikter. Spørreundersøkelsen forfatterne gjennomførte i de to kommunene viser at det råder en tydelig aksept for de etablerte skuterløypene. Dette gjelder spesielt for de lokale innbyggerne, men gjelder også for en stor del av fritidsboligeierne. Det er dog en tydelig deling i synet på om snøskuterløypenettet burde utvides eller ikke. Mens de fleste innbyggerne er for, er de fleste fritidsboligeierne imot slike utvidelser. Uten at dette pekes på som en direkte forklaring finner Johannessen (2015) i sin masteroppgave, at i alle de fire kommunene han har undersøkt (Fauske, Flesberg, Engerdal og Ål) er man opptatt av å ta hensyn til friluftslivet og at i tre av de fire undersøkte kommunene har man lagt vekt på å legge snøskutertrassene utenom hyttefelt. 

Når fritidsboligeierne gjør motstand 

I en undersøkelse gjennomført av Haugset (2011) i Verran kommune fant man at lover og regler i utmarksforvaltningen ikke alltid stemmer overens med det fritidsboligeiere mener er riktig bruk av utmarka. Og at når fritidsboligeiernes oppfatninger bryter med formelle reguleringer, benytter de seg av ulike strategier for å håndtere disse bruddene. Disse strategiene spente seg fra lydig tilpasning til lovverket til aktive brudd på føringer fra formelle institusjoner. Sistnevnte blir gjort for å kunne etterleve ikke bare egne preferanser, men også uformelle normer i lokalsamfunnet. Fritidsboligeiere forholder seg dermed, ifølge studien, både aktivt og strategisk til lover og forskrifter. Konsekvensene av dette er at formelle reguleringer i enkelte tilfeller får den intenderte effekten, mens de i andre tilfeller fører til både aktiv motstand, uthuling og selektive tolkninger av regelverket. Dermed kan fritidsboligeiernes motstandsstrategier bidra til å undergrave den planlagte virkningen av formelle reguleringer og institusjoner. 

Haugsets studie peker videre på at godt innarbeidede, sosialt forankrede, historiske institusjoner (som bygdeallmenninger), «kan spille en rolle når det kommer til formelle institusjoners legitimitet og mottakelse i lokalsamfunnet, selv om de ikke nødvendigvis er juridisk gyldige i dag» (Haugset, 2011:8). Dermed konkluderer forfatteren med at det ikke er tilstrekkelig med et rent formelt utgangspunkt for å designe gode institusjoner som skal regulere bruken av utmarka. For å oppnå den ønskede virkningen av lover, forskrifter, regler og tiltak er det derfor viktig at man tar uformelle institusjoner, sosiale normer og ulike interessenters oppfatninger med i betraktningene.  

Referansene brukt på denne siden finner du her

SIST OPPDATERT 15.09.21