Å få folk ut av NAV-køen, og gjennom ‘Menn i helse’ inn i arbeid og ut i kommunene der det er behov for fagkompetanse, er en viktig samfunnspolitisk oppgave som også har en samfunnsøkonomisk gevinst.

Det er konklusjonen til sosiologene Tonje Lauritzen og Vigdis M. Olsvik.

I to år har forskerne fulgt det nasjonale prosjektet Menn i helse som omfatter 9 fylker og 69 kommuner. De har blant annet gjort 68 intervjuer med deltakere i prosjektet.

I rapporten skriver de at tiltaket bidrar til flere menn i helse- og omsorgssektoren og at det sørger for at flere arbeidsledige menn får den opplæringen de trenger for å komme seg ut i arbeid.

Last ned hele rapporten her

Suksessoppskriften

Menn i helse startet for noen år siden i Trondheim, i utgangspunktet for å få flere menn til å jobbe i helse- og omsorgsyrker. Menn mellom 25 og 55 år som hadde vært arbeidsledig en stund, ble tilbudt et komprimert utdanningsløp for å bli helsefagarbeider.

Suksessoppskriften ble i 2014 videreført til et nasjonalt prosjekt, ledet av KS. Og Østlandsforskning fikk følge med i perioden 2016–2018.

Hittil har totalt 145 menn gjennom prosjektet fullført fagbrev. Av disse fikk 75 meget godt bestått på fagprøven. Og så snart de har fått jobb, bidrar mennene til økt verdiskapning i samfunnet fremfor å være en kostnad. 92 prosent av de som har tatt fagbrev gjennom tiltaket, har fått en relevant jobb de kan leve av.

– Det viser seg at det som startet som likestillingstiltak for å få flere menn til helsesektoren, har endret mål til å også være et kvalifiseringstiltak for å få flere ut i arbeid. Det dekker et ressursbehov, og rekruttering av menn til yrket har blitt en bonus, sier prosjektleder Tonje Lauritzen.

Personlig utvikling

Også deltakerne opplevde prosjektet som positivt. Menn som har stått utenfor, får faglig og formell kompetanse og perspektiv på en fast stilling. Deltakerne snakker dessuten om personlig utvikling, mestring, faglig utvikling og muligheter for en ny jobb.

«Jeg føler at jeg har havnet på riktig hylle. Det har gitt meg mye erfaring om meg selv, og jeg har blitt kjent med masse mennesker. Hele prosjektet har gjort at jeg har funnet meg selv», forteller en deltaker.

I flere intervjuer blir det tydelig at det ikke handler så mye om kjønn, men om personlige egenskaper, livserfaring og tidligere arbeidserfaring.

«En ting er at du er mannfolk, en annen ting er at du har en annen bakgrunn, kan tilby litt annet i samtale med brukerne» sier en av deltakerne i prosjektet.

Mennene bidrar til utvikling av tjenestene fordi de kommer utenfra og fordi de er og arbeider på andre måter enn kvinner, ifølge rapporten. En veileder forteller:

«De får oss til å tenke, når de stiller spørsmål – hvorfor gjør du sånn? Vi har jo kjørt oss fast i et spor, men da må vi begynne å tenke og reflektere. Ordinære lærlinger spør og graver ikke like mye.»

Rapporten viser at mennene også bidrar positivt på arbeidsplassen, både i arbeidsmiljøet og overfor brukerne. «Vi vil ha flere menn fordi det gjør noe med miljøet» sier en avdelingsleder. «Vi kvinner skjerper oss når menn er til stede… Ja, vi skjerper oss på hva vi sier.»

Også brukerne, de som mottar omsorgen, opplever mangfoldet stort sett positiv, selv om det noen ganger byr på utfordringer.

En dame: «Jeg må si jeg ble litt paff første gang. Det var ingen som hadde forberedt meg på det. Du har dusjedag i dag, sa han. Jada, det gikk veldig fint. Jeg vil si at guttene er likeså flinke som jentene».

Kan ikke bare kopiere

Så nå er det bare å sette i gang og rekruttere arbeidsledige menn til helsesektoren? Det gjenstår noen oppgaver og formaliteter som skal på plass først, påpeker forskerne. Utdanningsmodellen til Menn i helse varierer nå fra fylkeskommune til fylkeskommune. Forskerne anbefaler en sterkere nasjonal forankring. Eller som en informant fra en fylkeskommune illustrerer:

«Helsedirektoratet gir penger til et prosjekt som Utdanningsdirektoratet ikke har godkjent. Det hadde vært naturlig om de forskjellige direktoratene hadde snakket sammen. Det burde vært godkjenning fra Utdanningsdirektoratet på modellen, så hadde det vært lettere for fylkeskommunen å forholde seg til det.»

Forskerne understreker at man ikke bare kan kopiere suksessoppskriften for å spre tiltaket til andre målgrupper, fylker eller yrker.

– Prosjektet har en krevende organisering, som trenger en ildsjel som holder tak for å sikre samarbeidet mellom relevante, positiv innstilte, aktører som kommunene, fylkeskommune og NAV, sier Lauritzen.

Dessuten krever faget som helsearbeider motivasjon, helse og ferdigheter, så det er ikke slik at alle menn automatisk kvalifisere seg. Mange deltidsstillinger i sektoren er utfordring når man skal holde voksne menn motivert i å fullføre utdanningsløpet.

Artikkelen er også publisert på forskning.no