SIDEN ER ET FØRSTE UTKAST

I prosessene omkring de regionale planene kom problematikken rundt bygging av fritidsboliger og mulige virkninger på villrein til syne i en rekke studier. Ett trekk fra litteraturen er at prosessene utviklet seg forskjellig i de ulike fjellområdene, og at dette påvirket de regionale planene. Det synes for eksempel forskjell mellom Rondane, og Forhollhogna og Hardangervidda, ved at de to sistnevnte var mindre konfliktfull. Implementeringen av de regionale planene for fjellområdet i kommunal planlegging er et viktig punkt. Det foreligger nasjonale data fra SSB om utviklingen i antall fritidsboliger grovt sett i de aktuelle fjellområdene med villrein, og dette indikerer en svak nedgang. Det er imidlertid betydelig usikkerhet her om hva som faktisk skjer, hvilket er viktig kunnskap for kommende revisjoner av regionale planer.

Bråtå m.fl. (2014) analyserte prosessene med etablering av regionale planer for fjellområdene med villrein. Problematikken omkring hytter var en del av dette, og ofte den mest konfliktfylte. Områder for hyttebygging ble ofte lagt til randsoner og bufferområder utenfor sonen for nasjonalt villreinområde. I de tre planene som ble nøyere analysert, henholdsvis Hardangervidda, Ottadalen og Forollhogna var konklusjonen at hensynet til villreinen var godt ivaretatt, men også at det ble et mindre fokus på næringsutvikling enn mange (særlig Hardangervidda) mente de var forespeilet.

Hongslo og Lundberg (2012) analyserte tilsvarende planarbeid for Setesdalen (Heiplanen) og fant der at lokal og regional utviklingspolitikk fikk en sentral plass, blant annet ved at det ble akseptert områder for vindkraft i planområdet. Singsaas (2014) mener at Rondane-Sølnkletten planen som ble vedtatt i 2013 legger mer vekt på medvirkning og ulike lokale bruksperspektiv enn foregående planer i Rondane. Styringsgruppa for Rondane-Sølnkletten lyktes å omdefinere problematikken fra fragmentering av villreinens arealer til vern og overformynderi som årsak til negative utvikling i fjellbygdene. Villreinforvaltningen ble ekskludert og kooptert for å oppnå politisk konsensus om planen. Singsaas (2016) diskuterer med utgangspunkt i blant annet Rondane regional planlegging som redskap for helhetlig arealforvaltning i villreinfjellene.

Tostrup (2014) skriver i sin masteroppgave at planprosessen i Rondane først gikk i en utviklingsretning, så i en villreinfaglig retning – det var den mest toppstyrte delen av prosessen – og så i en utviklingspositiv retning. Han vektlegger at arealforvaltning utenfor verneområder er avhengig av en bred deltakelse og aksept fra kommunene. Planen står dårlig rustet for gjennomføring fordi oppslutningen ble svekket i andre fase og at det ble mye konflikter som egentlig ikke endret planen.

For alle disse planene er spørsmålet hvordan de følges opp i praksis, og det blir særlig et spørsmål om staten ved fylkesmannen vil bruke innsigelser.

Gjennomføring av regionale planer og status på måling av effekter

For å følge med på arealutviklingen i forhold til fritidsboliger har SSB etablert en ny offisiell statistikk over områder med fritidsbebyggelse. De vil gi forvaltningen et oppdatert kunnskapsgrunnlag på det feltet. Dette er et typisk trekk ved utvikling av statistikk, nemlig at nye tema – gjerne de konfliktfylte – blir gjenstand for systematisk innsamling av data som gir forvaltningen økt systematisk kunnskap som grunnlag for politikkutforming og forvaltning (Rabinov, 1991). Dette bygger ofte på tidligere forskning. Haagensen (2014) etablerer metodegrunnlaget for en slik statistikk i SSB, og den bygger på matrikkelen. I samfunnsspeilet nr. 4 2014 går Haagensen noe nærmere inn på dette. Hun ser blant annet sett på antall fritidsbygg innen ulike typer verneområder, og i randsoner og selve verneområdene for villrein. I 2018 ga Holz & Haagensen ut en rapport om utviklingen av fritidsbygg innen fire timers reiseavstand fra de største tettstedene, hvilket inkluderer mange av fritidsbyggene i Innlandet.

Haagensen (2017) sin analyse av fritidsboligene viser at de fleste er lokalisert under 50 moh. Det blir også mange flere hytter når en passerer 1000 moh. Rapporten viser antall hytter innen de regionale planene for villrein. Mer spesifikt i forhold til nasjonalt villreinområde (etter Naturbasen) og innen området som i de regionale planene er definert som “nasjonalt villreinområde”. Det siste er de viktigste områdene for villrein og de områdene som har sterkest formell beskyttelse i regionale planer. Ved å inkludere yttergrensene for nasjonalt villreinområde (etter naturbasen) ligger også soner som “randområde” og buffersone” innenfor kartet og datagrunnlaget. SSB (2019), oppdatert (2020) gir en oversikt over utviklingen av antall nye fritidsbygg de siste fem år innenfor villreinens leveområde. Det dreier seg om små tall, men det kan se ut til at over tid avtar antall nye fritidsbygg innen de nasjonale villreinområdene slik de er definert i de regionale planene.

I sin masteroppgave analyserer Sletten Vorkinn (2016) oppfølgingen av regional plan for Hardangervidda i Hol og Nore og Uvdal. Hun fant at begge kommunene benyttet den regionale planen i stor grad da de utarbeidet sine arealplaner. Retningslinjene fra den regionale planen var godt innarbeidet i de kommunale planene og den regionale planen ble ansett som et viktig styringsgrunnlag for lokale arealplaner og beslutninger om arealbruk. Suksesskriteriene for at den regionale planen har bidratt til avklaring mellom aktørene og konsensus om hva som kan tillates av arealbruk skyldes i hovedsak at planen er forankret hos alle de berørte aktørene og at de kom til enighet i planprosessen. Utfordringene var særlig sonekategorien “LNFR-spredt næring” og bruken av den i nasjonalt villreinområde. Dette tolkes forskjellig av ulike aktører. Spørsmålet om tolkning av LNFR områdene i forbindelse med kommunal planlegging i utkanten av Hardangervidda, og særlig i forhold til regional plan, er tatt opp av Arnesen (2015).

Andersen (2016) fant i sin master thesis, som fokuserte på utviklingssona i Rondane, at retningslinjene i den regionale planen ikke konkret avklarte hvor stort handlingsrommet var i den sona. Videre at kommunene, fylkeskommunen og fylkesmannen har ulik tilnærming til den sona i forbindelse med kommunal planlegging: Kommunene legger vekt på utviklingsmulighetene. Fylkeskommunen ser på den som en buffersone, at retningslinjene må følges og at det er viktig med helhetlig planlegging på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Fylkesmannen har en “gradienttankegang til denne sona”, ved at de er mer restriktive dess nærmere en kommer villreinens leveområde. Andersen mener at i forhold til den regionale planen så fungerer denne sona i liten grad som en felles plattform, hvilket blant annet fører til at fylkesmannen bruker innsigelse.

Referansene brukt på denne siden finner du her

Les om vurderingene tatt i forhold til bærekraft og temaet policy og planning her (PDF)